Jeg er i Vietnam! Opplever sjuk solbrenthet, myggstikk og konstant svetting, ellers er alt veldig bra med meg. Pass- og visumkontrollen gikk bra selv uten returbillett fra landet,
bagasjen kom relativt tidlig på rullebåndet, sjåføren fra hostellet mitt
sto med et skilt med mitt navn på. En taus time i en maxitaxi og en sjåfør som ikke snakka engelsk, og så lå jeg langflat på hostellsenga mi. Flyet mitt kom veldig tidlig på morgenen, og etter som jeg ikke alltid får sove på fly (inkludert denne gang), var jeg virkelig et slakt. Egentlig var det like greit, for da jeg ble vist til dormen min på Hanoi Backpackers Hostel rundt kl ti lå det tre andre personer der og sov, så jeg kunne ikke annet enn å gjøre det samme eller å gå ut (uaktuelt).
Det første som møtte meg i Vietnam var en slående fuktighet og varme. På flyplassen kjente jeg følelsen av at jeg ikke var godt nok forberedt på Vietnam. Jeg har jo knapt hatt annet i hodet det siste halvåret, men følte på det punktet at jeg hadde glemt å tenke på alt som ligger bak dette landet langt i sør. Varme, regntid, kaotisk trafikk, kyr i gatene. I dagboken skrev jeg: "Jeg er helt alene i en kaotisk gigaby". Det tok ikke mer enn en dag før jeg var vant til Hanoi. Jeg ble overrasket over hvor hyggelige alle er her, selv selgerne på gata, motorsykkeltaxisjåførene og cyclosjåførene som maser kjempemasse er veldig hyggelige og hjelper deg gjerne med å finne veien på kartet selv om du heller vil gå enn å kjøre motorsykkel.
Alt gikk som en dans på roser, det var litt for godt til at det kunne vare. Etter å ha sovet noen timer og dusja på hostellet ankomstdagen dro jeg ut for å ta ut penger i en minibank og å rusle litt rundt i området jeg bodde. Jeg hadde tatt på rene klær, sminke og solkrem, og i det jeg skulle til å gå ut slappa regntiden meg i ansiktet. Det regna hinsides mye. Mer og kraftigere enn jeg noen gang har sett i Norge. Men jeg lot ikke det stoppe meg, dro inn på rommet og fant fram reiseregnjakka mi, klar for sin jomfrutur. Det skulle også bli dens siste tur, litt som Titanic. Jeg vet ikke når/hvor/hvordan, men min fantastiske pakkbare relativt behagelige regnjakke er borte vekk, noe jeg ikke oppdaget før jeg satt på toget sørover tre dager senere. Regnjakka kom hvertfall godt med så lenge den varte, for i nabogata var det så mye vann at det ble oversvømmelse etter en halvtime med regn. Ganske mye regn, altså.
Til slutt fant jeg nå en minibank, men den sa noe greier på vietnamesisk. Prøvde en ny, det samme skjedde. Dette repeterte seg 5-6-7 ganger, til slutt har jeg motvillig godtatt at kortet mitt har tatt natta. Det tok vel rundt ni timer før jeg fikk spist og drukket etter flyturen. Heldigvis var Beathe også i byen, så det løste seg. Det gjør det alltid.
Reddende engel.
Jeg lærte fort at ikke Hanoi er min by, men den vokste stort på meg på kun fire dager. Og jeg kjenner at dette er et land, folkeslag og en kultur jeg har falt pladask for, hodestups forelska.
Det første som møtte meg i Vietnam var en slående fuktighet og varme. På flyplassen kjente jeg følelsen av at jeg ikke var godt nok forberedt på Vietnam. Jeg har jo knapt hatt annet i hodet det siste halvåret, men følte på det punktet at jeg hadde glemt å tenke på alt som ligger bak dette landet langt i sør. Varme, regntid, kaotisk trafikk, kyr i gatene. I dagboken skrev jeg: "Jeg er helt alene i en kaotisk gigaby". Det tok ikke mer enn en dag før jeg var vant til Hanoi. Jeg ble overrasket over hvor hyggelige alle er her, selv selgerne på gata, motorsykkeltaxisjåførene og cyclosjåførene som maser kjempemasse er veldig hyggelige og hjelper deg gjerne med å finne veien på kartet selv om du heller vil gå enn å kjøre motorsykkel.
Alt gikk som en dans på roser, det var litt for godt til at det kunne vare. Etter å ha sovet noen timer og dusja på hostellet ankomstdagen dro jeg ut for å ta ut penger i en minibank og å rusle litt rundt i området jeg bodde. Jeg hadde tatt på rene klær, sminke og solkrem, og i det jeg skulle til å gå ut slappa regntiden meg i ansiktet. Det regna hinsides mye. Mer og kraftigere enn jeg noen gang har sett i Norge. Men jeg lot ikke det stoppe meg, dro inn på rommet og fant fram reiseregnjakka mi, klar for sin jomfrutur. Det skulle også bli dens siste tur, litt som Titanic. Jeg vet ikke når/hvor/hvordan, men min fantastiske pakkbare relativt behagelige regnjakke er borte vekk, noe jeg ikke oppdaget før jeg satt på toget sørover tre dager senere. Regnjakka kom hvertfall godt med så lenge den varte, for i nabogata var det så mye vann at det ble oversvømmelse etter en halvtime med regn. Ganske mye regn, altså.
Til slutt fant jeg nå en minibank, men den sa noe greier på vietnamesisk. Prøvde en ny, det samme skjedde. Dette repeterte seg 5-6-7 ganger, til slutt har jeg motvillig godtatt at kortet mitt har tatt natta. Det tok vel rundt ni timer før jeg fikk spist og drukket etter flyturen. Heldigvis var Beathe også i byen, så det løste seg. Det gjør det alltid.
Reddende engel.
Jeg lærte fort at ikke Hanoi er min by, men den vokste stort på meg på kun fire dager. Og jeg kjenner at dette er et land, folkeslag og en kultur jeg har falt pladask for, hodestups forelska.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar