onsdag 3. april 2013

På nye eventyr

Gruppeoppgaven spiser opp hver eneste dag for tiden, og selv om min gruppe enda har en lang vei å gå begynner jeg å se lyset i enden av tunellen. I går leverte jeg og min gruppe levere inn første utkast til seminarlederne, i morgen får vi kommentarer på den. Videre blir det nok enda noen hektiske dager med skriving frem til tirsdag neste uke.

Den siste uken har likevel vært passe innholdsrik; forrige helg dro jeg og fem andre til sentrum for å leie oss tre scootere for å dra på roadtrip. Jeg satt bakpå med Stine og vi kunne ikke annet enn å smile konstant, med vinden i håret der vi var omringet av indisk natur. Vi kjørte til Auroville og kjørte rundt på de minste veier helt til solen lå lavt og vi kjørte inn mot byen og trafikken igjen. I løpet av turen fikk de tre av oss som ikke kunne kjøre scooter prøve, og etter vi hadde kjørt hjem prøvde jeg også å kjøre alene en liten runde i den franske bydelen hvor vi bor. Jeg er kjempegira på å kjøre mer! Vi var ikke helt klare til å gi fra oss scooterene allerede da vi var tilbake, så da vi kom på at de hadde sagt vi måtte levere senest ni behold vi de gladelig et par timer til. På kvelden var det tid for fest på hustaket til Majson Raja, et av studenthusene, så da kjørte vi like gjerne scooter med sminke og festklær, leverte de fra oss 500 meter fra Majson Raja og brukte hele kvelden på å snakke om hvor gøy det var å kjøre scooter.
























 



For ei uke siden var det tid for å hilse på våren. Her i India feirer de Holi for å velkomme våren; man kaster fargestøv på hverandre for skapelse og fornyelse og fargene skal, i følge wikipedia, symbolisere at det skal bli et friskt år med et mangfold av fargerike planter. Det feires hovedsaklig i Nord-India, men det var også noen eventer hvor det ble feiret Holi i Pondicherry også. Vi dro ut på en strand femten minutter nordover med rickshaw, alle var hvitkledde med hvite klær vi hadde kjøpt en halvtime tidligere, i handlenettet var det mange poser med fargepulver og ei flaske vann. Det første som traff oss da vi kom var en gjeng indere, hvor kanskje ti av de angrep hver og en av oss med rødmaling som de hadde i hendene som de gnidde i ansiktet på oss, for så å klemme oss og si "Happy Holi!!". Ikke en flekk av klærna eller huden skulle være hvitt, alt skulle bli dekket i farger. Ettersom vi var på ei strand badet alle i havet med klærne på, før vi kom opp og ble angrepet enda mer.

Sånn så vi ut da vi kom hjem..
På lørdag sa ryktene at det var Sensation White rett ved der vi bodde. Vi tok det hele med en klype lol, som Åste så fint kalte det, tok på oss hvite klær (for andre gang den uka) og etter et lite vorspiel på hustaket vårt gikk vi bort til lokalet hvor festen skulle være. Ble overrasket av en skyhøy pris i inngangen, men lot det gå og hadde den morsomste utekvelden jeg har hatt på lenge, noe jeg tror hele husgjengen kan si seg enige i. Det var dansegulv, over hundre folk, gøy musikk fra DJene og det hele toppet seg da de spilte "Snakke litt" med Admiral P (uten at noen av oss nordmenn ba om det). Hvem vet, kanskje Admiral P er poppis i India, vet ikke om det er mest trist eller morsomt. Nå er det hardkjør på gruppeoppgave i ei uke til før vi har noen fridager før vi reiser herfra.

White sensation illustrert med mobilbilde

fredag 22. mars 2013

Hverdagen i India

Midt oppi studier og gruppeoppgave flyr hverdagen avgårde, samtidig som vi begynner å innse at det går mot slutten. Til helgen er det kun tre uker igjen av oppholdet vårt i India, og jeg er ikke klar for å dra helt enda. Det er fort å glemme hverdagen midt i alle større eventer, så jeg har lyst til å skrive litt om hverdagen her i Pondicherry. Det går kraftig mot sommer her i landet, og det blir varmere for hver dag. Det er knapt mulig å sole seg i ti minutter før man svetter i hjel, og sola er i tillegg mye sterkere enn den var da vi kom.

På tirsdags- og fredags morgener klokken seks, samt onsdags ettermiddag har vi yoga på hustaket vårt. Jeg hadde gått flere uker uten å dra på yoga da jeg på tirsdag bestemte meg for å ta meg sammen og dra meg opp før kråkene sammen med yogamatta mi. Det var kjempedeilig! Vibha, yogalæreren vår, er utrolig flink og behagelig, og denne timen ble jeg, Ingvild og Eirin fotomodeller for facebooksiden hennes.


 Foto: Vibha Shah/The Radiant Lotus


Klokken åtte går skolebussen, så noen minutter før det hiver jeg på meg skolesekken, henter kaldt vann i kjøleskapet og går til bussen som står rett rundt hjørnet for huset vårt. Bussturen ut til studiesenteret tar omtrent en halvtime, tid jeg bruker på å lese bøker på kindlen min og studere det indiske livet fra bussvinduet.




India har gjort meg til et frokostmenneske, noe jeg aldri har vært før. Hver dag på bussen gleder jeg meg til frokost, og nå kan jeg også glede meg enda mer til studenttilværelsen. Jeg og havregrøten har nemlig tatt forholdet (om det var noe forhold fra før) til et helt nytt nivå! Det samme gjelder eggerøren og vannmelonen og ananasen. Yummy in my tummy!





Denne uken har vi hatt vår siste uke med forelesninger, siste dag var i dag (men jeg forsov meg og mista bussen). Selv om det er hektisk har vi også fått litt tid til å ta det med ro, på tirsdag hadde vi for eksempel halvannen time mellom forelesning og lunsj, tid som ble brukt på postkortskriving og avslapning i gresset.




Noen ganger har det også at jeg har mistet to-bussen hjem, og i stedet for å vente på bussen som går halv fem har jeg tatt rickshaw. Dette skjedde da vi var en gjeng som stresset med å bestille konsertbilletter til Kaizers Orchetras Siste Dans i Stavanger, og det skjedde også en gang denne uken da vi hadde gruppemøte med seminarlederne fra kvart på to til fem over(...).

For det er også noe vi er i gang med, vi skal bruke de neste to-tre forelesningsfrie ukene på å skrive en gruppeoppgave på omtrent 30 sider. Min gruppe har valgt å skrive om "Farmers suicide", for det er sånn at det mellom 1997 og 2009 har vært rundt 200 000 bønder som har tatt livet sitt. Det er et veldig spennende (og fucked up) tema, og vi har bestemt oss for å fokusere på hvordan den økonomiske liberaliseringa av India siden 1992 har påvirket dette, ettersom det er i perioden etter liberaliseringen vi ser denne massive økningen i selvmord blant bøndene. Om noen er mer interesserte i emnet synes jeg dette er en bra artikkel.



Ellers drikker vi mye milkshake på internettkafeer og på kveldene ser vi mye film. Jeg og et par andre begynte i helga på et Harry Potter maraton som fremdeles er pågående (er på film fem eller seks nå), og vi storkoser oss med mangojuice, snacks og film. Mama Rani lager indisk frokost til oss i helgene, og ganske ofte spiser vi pannekaker med sjokolade og banan i. Ikke det sunneste kostholdet akkurat, but when in India.. Kråkene, ekorne og gatehundene er blitt våre venner, og jeg har lyst til å ta med meg Romeo, valpen på lokalkiosken, hjem til Norge. Å spise med hendene er blitt en vanesak, og når vi kjøper gatemat på gatekjøkkenet nedi gata for 4 kroner er det ikke alltid vi gidder å hente bestikk på kjøkkenet hjemme. Jeg har ikke dødsangst når jeg krysser veien lenger, hverken til fots eller på sykkel. Dette er et sted jeg kunne bodd så utrolig mye lenger, men i stedet for å deppe over at det går mot slutten skal jeg nyte de siste ukene til det fulle. Og det blir så bra!

torsdag 14. mars 2013

Langhelg: det kunne ikke vært bedre

I løpet av det ti uker lange oppholdet i India får vi en langhelg, og nå er både den og halvveis-i-India-dagen passert. Vi var sju jenter som ikke hadde så store ambisjoner annet enn å komme seg litt bort og se noe annet en Pondicherry. Noen dager før helga bestilte vi enveisbilletter til Kochi i Kerala med nattbussen natt til fredag. Da avreisen nærmet seg tipset Laurie, manageren for Kulturstudier i India, oss om et homestay i byen vi skulle til. Jeg ringte og bestilte, torsdag kveld var vi på plass i den flotteste og diggeste bussen jeg noen gang har sett og fredag morgen ble vi hentet på bussen.

Under en pause i bussturen møtte Anette på såkalte "tørre toaletter" som er ulovlige i India. Her er dealen at "toalettet" er et tomt rom, hvor du gjør fra deg på gulvet og de laveststående av Dalittene (den laveste kasten av alle) vasker opp etter deg. Disse toalettene er kun til for at de skal gjøre den verste drittjobben noen kan tenke seg. Verden vi lever i!



Fremme i Kochi fredags morgen sovna noen i rickshawen, mens andre klarte å holde seg til vi kom "hjem" til Doyal og Sophia på Jojie's homestay. Da vi skulle utforske området merket vi fort kjønnsdelingen, kvinnekø og mannekø, alle sneik foran oss og det hele, men å betale 2,50 norske kroner for en tjue minutters fergetur er vel helt greit. Det var tross alt kvinnedagen, skulle bare mangle med litt kjønnssegregering.



Det var shopping og takeaway indisk mat, samt planlegging av resten av helga. For en utrolig deilig og befriende følelser å komme til et helt nytt, ukjent sted uten noen planer - sju jenter som alle var på samme plan. På lørdag endte vi opp med å dra på en dagstur med båt i "the Backwaters", og det var helt nydelig. Vi så menn som badet i vannet og fanget fisk med bare hendene, vi besøkte en øy hvor vi fikk se det lokale arbeidsmarkedet med kokosnøttkakking og fisking og hele dagen var utrolig deilig.



På lørdag var det i tillegg Alethes 20års dag, så hun fikk spesialbehandling fra guiden. Bursdagsblomst!





På kvelden var det bursdagsfeiring med pannekaker og milkshake til middag.

Søndags morgen heiv vi oss på en lokalbuss fra Kochi til Alleppey, betalte 5 kroner, sa "fuck you" til segregeringa og satte oss bakerst i bussen sammen med mennene. Smaken av India er ekstra sterk på lokalbussen, plutselig hoppet bussen og vi var vektløse i noen makrosekunder, før alle snudde seg, så på hverandre og lo godt. Fremme i Alleppey, byen for husbåter, møtte vi en venn av Doyal (eieren av homestayet i Kochi). Vi fant ved hjelp fra Sudesh en kjempeflott husbåt til en bra pris, helt privat med to sjåfører og to kokker, ellers kun oss. Vi gikk rundt i ekstase hele turen, så nydelig var det. Vi var i himmelen. Rundt oss var det grønt og helt stille, palmene skøyt opp i himmelen, og det hele føltes så avslappende og rett.




Vi fant en kiosk midt i ingenting, Anette og Stine var fornøyde (legg merke til båten vår til venstre)

Sommermusikken strømmet ut av Stine Maris høyttalere og vi var alle ganske enige om at vi ikke kunne hatt noen finere helg. Som jeg skreiv i dagboken min i store bokstaver: Det kunne ikke vært bedre! Vi nøyt solnedgangen fra vannkanten med ei øl for hånd, og før jeg visste ordet av det våkna jeg på nattbussen hjemme i Pondicherry.

Ei heftig uke med doble forelesninger i tillegg til gruppearbeid går allerede mot slutten, og det skal bli godt med helg, selv om helg betyr enda mer lesing (men i kombinasjon med solslikking og filmkvelder).

søndag 3. mars 2013

Månen e full i kveld: full moon walk

Kroppen er restituert etter en 14 km på asfalt på mandag. Det har den kanskje vært en stund alt, men det tok virkelig noen dager å komme seg på normalt nivå igjen. Det var ikke uten grunn at vi ruslet rundt et fjell midt i India, nærmere bestemt Tiruvannamalai, et pilegrimsmål hvor inderne går rundt et fjell hver fullmåne for å tilbe Shiva. Vi fikk beskjed om at store folkemasser ville skape kaos i det vi kom frem, og Sudha (foreleseren vår) kunne fortelle at store folkemasser i India betyr titusener. Sammen med omtrent hele Haugesunds innbyggertall gikk vi, og det var dermed ikke så vanskelig å gå feil.



De hellige kyrne var selvsagt også med på turen, kan tenke meg de elsker fullmånen da de får så sykt mye kos fra alle som går forbi (de er jo hellige, sant). Noe jeg har reagert på her i India er at samtidig som kyrne er hellige og ikke skal drepes, er det helt ok at de lever av å spise søppel fra gaten. Jeg har sett mange kyr som ser direkte syke ut, og jeg synes det hele virker litt hyklerisk. Jeg har også hørt at de i Tamil Nadu (delstaten vi bor i) ikke følger reglene når det kommer til hvordan kyrne skal behandles, noe som virker interessant. Noterer meg bak øret at jeg må finne ut mer om dette.



Meningen er at man skal gå barføtt alle de 14 kilometrene rundt fjellet, men vi hvitinger var nok ikke like sporty. Selv med joggesko måtte jeg konsentrere meg for å sette en fot foran en annen de siste kilometrene. Vi hadde også fått beskjed om at det kun fantes ett do på hele runden, og det var ganske tidlig i løypa, så vi ville bli fint nødt til å gjøre det på gamlemåten og gjøre fra oss bak en busk langs veikanten (heldigvis ble det aldri et problem).Vi stoppet ofte og kjøpte masala te og vann på turen, og de første ti kilometrene ble vi stadig overrasket for hver kilometer som gikk. De siste tre-fire kilometrene kjentes like lange som hele resten av turen, og det var himmelsk å slå seg ned i bussen og vende snuten mot Pondicherry da klokken nærmet seg midnatt.

 
Lars og jeg syntes at høydeforskjellene kom oss til gode, da vi kunne se kjempelangt fremover over hodene på alle de indiske shaivittene (de som tilber Shiva)



Det var en opplevelse uten like, og absolutt ikke så slitsomt som forventa. Over alt langs veien var det sjapper med vann, te, is, souvenirer, bilder, musikk og det hele, og 50 prosent av tiden var det en stemme som sang "oooooom ama shivaaa" på en litt småskummel måte. Noen ganger følte vi at vi var med i en zombiefilm der alle gikk slavisk fremover i samme retning med denne lyden i bakgrunnen. Sov utrolig godt da vi kom hjem, våkna opp stiv som en pinne (er blitt bestemor i kroppen).