Indisk sykling, sarishopping og rebusløp

Sykling på venstresiden i indisk trafikk på mørk kveldstid på min rosa sykkel er noe helt annet enn å sykle i Vietnam eller i Norge. Det går fort fort fort, ringeklokka klirrer i ett sett i takt med tutingen fra biler, motorsykler og rickshawer. På vei hjem nå i kveld havnet vi i en trafikkork i de smale gatene i den franske delen av byen, hvor vi bor, hvor den var en svær buss som prøvde å snu i et lite kryss. Biler over alt, lite belysning i gata, vi sneik oss mellom biler og motorsykler og kom oss gjennom kaoset med livet i behold. Det er en risikosport som er veldig spennende, elsker å gå i ett med denne tidvis galne trafikken.

Dagene flyr av gårde som aldri før, fullstappet i forelesninger, seminarer, middager, shopping og lesing. Vi har hatt velkomstmiddag med alle 80 studentene, badet i det indiske hav (eller, de andre har mens jeg har vassa, må vente enda ei uke og litt til for at tatoveringen skal gro) og blitt solbrente. På onsdag hadde vi sarishow her på huset hvor ei dame viste frem mange ulike typer sarier, og to dager senere var det tid for å kjøpe sari selv til indiadagen vi skal ha på skolen kommende onsdag. Vi var en gjeng på fem jenter som sykla til sentrum og ruslet rundt i noen svære butikker med uendelige stoffer, farger og mønstre, før vi møtte på noen kjente ansikter fra studiet som var på sarishopping med hun som hadde vist frem sariene to dager tidligere. De hadde alle fått fiksa sarier til seg selv, så Manisha (saridamen) tok oss med på markedet og på null komma niks hadde vi sarier alle fem. Jeg sto mellom to stykk, en sennepsgul og en grønn, så da hun sa "finish now??" og Ingvild sa "ta begge!!" kjøpte jeg plutselig to sarier. Vi fikk tatt mål og valgt ut stoff og farger til blusen som skal være under sarien, totalt betalte jeg hele 250 kroner for to fulle sarier. På tirsdag skal vi hente det ferdige resultatet, og jeg gleder meg som en unge!

Jeg kjøpte blant annet den gule som Manisha holder

I går hadde vi rebusløp i byen med nesten alle studentene, hvor vi ble inndelt i lag, raste ned trappa fra fjerde etasje, stappa alle fem på laget inn i en rickshaw og raste av gårde mot første post. Det var syv poster/steder i byen vi skulle innom, ta bilde med alle lagmedlemmene og finne bokstaver fra spørsmål som til slutt skulle ende opp i et ord. Vi fikk svetta godt, der vi raste gjennom markeder, opp og ned trapper og satt oppå hverandre i rickshawen. Svettinga var ikke forgjeves, for vi vant!

Alle bildene fra rebusløpet er Mathilde sine

Ellers leser jeg Bridget Jones som jeg kjøpte for 10 kroner og smører meg iherdig med solkrem, myggmiddel og tigerbalsam. Spiser indisk mat og idoform, drikker pasjonsfruktjuice fra Nilgiris (supermarkedet i byen) og dusjer gjerne flere ganger daglig på vårt megastore bad. Kyr i gatene er ikke lenger unormalt eller rart, og hver kveld sovner jeg til kråkeskrik og katteskrik.

Ikke bare dans på roser

I går vasset vi til skolen, enkelte steder rakk vannet oss til anklene. I hovedgata. Det er visst bare barnemat i forhold til hva vi kommer til å oppleve i løpet av oppholdet! I dag var jeg forberedt på regn, men våkna lykkelig til sol. Sol betyr nemlig sykling til studiesenteret! Jeg har kun syklet mandag og i dag så langt, da jeg var veldig solbrent forrige uke (bortsett fra fredag da jeg skulle sykle, men var dårlig og holdt meg hjemme). Det er omtrent 5 km ut til studiesenteret, og veien går gjennom rismarker med både arbeidere og kyr. Det er vanvittig herlig å få en liten hodepause fra studiene, og litt vind i håret gjør ingenting i denne varmen. Etter forelesning i dag gikk jeg tilbake til hotellet hvor jeg smurte hele meg inn i sunblock spf 90, alt for å unngå å ende opp som i forrige uke. Bestemte meg også for å sykle i kun singlet/topp, da jeg hadde begynt å få et slags svakt jakkeskille ved albuen. Disse 5 kilometrene tar omtrent 20-25 minutter å sykle på våre vietnamesiske sykler, og da vi kom frem sto lunsjen klar for oss. Her ser dere litt av vår daglige kost, lunsjen på studiesenteret:



Men som overskriften hinter til, det er ikke bare en dans på roser her nede. Vi må lese en sinnsyk haug med artikler og rapporter, i tillegg til bøkene, til hver time. I gjennomsnitt er det rundt 40 sider tungt fagstoff å lese til hver dag, noe som er vanskelig å få til å gå opp. Men! Det meste er spennende lesning, så det gjør at det ikke er så fælt likevel. Jeg leser i skyggen på studiesenteret, på stranda, ved bassenget på hotellet, på senga, på venners senger, over alt.

Til gjengjeld kan vi jo lese her, hvertfall så lenge det er oppholdsvær.

Tilbake til syklingen. 20-25 minutter i singlet med sunblock spf 90. Det funket ikke veldig bra, vet ikke om det er meg eller sunblocken det er noe galt med. Skal hvertfall ta en ny tur på apoteket og prøve noe nytt. Kanskje skreddersy meg noen tynne, lette gensere som dekker litt mer og la sykkelen stå og heller ta bussen til studiesenteret de neste dagene.

Forbereder meg på å få hudkreft om ti-tjue-tretti år.

En hverdag i Hoi An

Jeg må komme litt tilbake til å skrive om oppholdet i Hanoi forrige uke, for nå vil jeg fortelle litt om nåtiden. Lørdag 25. august flyttet jeg inn på mitt nye rom, søndag 26. august flyttet danske Anne Kathrine (min roomie) inn og mandag 27. august begynte vi på universitetet her. Dagene går utrolig fort, det kjennes som om det er måneder siden jeg var i Hanoi og enda lengre siden jeg var hjemme.

Hotellet vårt er veldig flott, alle som jobber her blir som en familie. Alle ansatte kjenner alle hotellgjestenes navn og romnummer, de er superhyggelige og hjelper til med hva som helst. Jeg og Anne Kathrine har til nå klart å fikse oss en vanndunk på 20 liter til 7 kroner for å ha på rommet, i tillegg til at vi skal få ett til skap, da det ene vi har er veldig lite. De som jobber her legger virkelig sjela i at vi skal ha det så bra som mulig, spesielt vi studentene som bor her i hele 70 dager. Det er også ei dame utenfor hotellet som selger alt mulig, hun er supersøt og på søndag kjøpte flere av oss sykler av henne.

Det er veldig fint å sykle her i Hoi An. Jeg har enda ikke syklet til studiesenteret, som er type 5 km, men har en plan om å gjøre det en del. Sykkelen min kosta 1 million, noe som tilsvarer 280 norske kroner.

Vi står opp rundt 07-07:15, kler oss, spiser frokost på hotellet og drar på universitetet (2 min å gå) for å starte forelesning kl 08:30 hver dag. Vi er på uni kun to timer, inkludert en 15-20 minutters pause, før vi drar ut til studiesenteret for å spise lunsj. Mellom uni og lunsj får vi tid til å gå på hotellet og skifte eller hente ting, før bussen går klokken 11:00 eller før vi setter oss på sykkelen. Å sykle tar omtrent 20-25 minutter, så det er ikke så verst etter hva jeg hører. Studiesenteret er helt fantastisk nydelig plassert på stranden, bare se:

Resten av dagen er fri, men det er kanskje på tide å begynne å forberede seg litt til forelesningene i fritiden. Denne uken har vi kun forelesninger for å introdusere oss til Vietnam, men etter hvert vil nok nivået stige et par hakk. Det blir også lagt opp til aktiviteter, i dag har vi for eksempel vært på en båttur på elva her. Det var fint, helt til det begynte å regne masse og vi ble søkkvåte.

Det er mange ulike ting man kan bli med på her også, men det tar mye tid og det blir vanskelig å prioritere. Noe av det vi kan gjøre er å bli med på matlagningskurs, språkkurs i vietnamesisk, jobbe frivillig som engelsklærer, ulike treningsopplegg osv. Mye spennende å gjøre altså! Og dette kommer jo i tillegg til spennende utflukter og reiser man kan dra på i helgene.

Noe annet som er ganske fint med hverdagen her nede er at alt er så billig. Et måltid koster mellom 30 000 og 80 000 dong, 8-25 kroner. Vietnam har også verdens billigste øl til 1 krone, men den har jeg ikke fått prøvd enda. I kveld drakk jeg derimot en øl til 3 kroner, og det er ikke verst i det hele tatt! Her treffer dere Magdalena og Mathilde som også er fornøyde med billige øl og pannekaker. For pannekaker, det kan de her i Hoi An. Mangopannekaker, bananpannekaker, ananaspannekaker, fruktpannekaker, listen vil ingen ende ta. Godt er det hvertfall!

Nå, etter noe som føles som to uker men kun er fire dager, kjenner jeg at jeg begynner å komme inn i en hverdagslig rutine og å få en ordentlig hjemmefølelse her i Hoi An. Det er veldig herlig! Og i morgen er planen å (for første gang) ta med bøkene mine ut til studiesenteret og faktisk starte litt på den ordentlige studeringa. Endelig!