På nye eventyr

Gruppeoppgaven spiser opp hver eneste dag for tiden, og selv om min gruppe enda har en lang vei å gå begynner jeg å se lyset i enden av tunellen. I går leverte jeg og min gruppe levere inn første utkast til seminarlederne, i morgen får vi kommentarer på den. Videre blir det nok enda noen hektiske dager med skriving frem til tirsdag neste uke.

Den siste uken har likevel vært passe innholdsrik; forrige helg dro jeg og fem andre til sentrum for å leie oss tre scootere for å dra på roadtrip. Jeg satt bakpå med Stine og vi kunne ikke annet enn å smile konstant, med vinden i håret der vi var omringet av indisk natur. Vi kjørte til Auroville og kjørte rundt på de minste veier helt til solen lå lavt og vi kjørte inn mot byen og trafikken igjen. I løpet av turen fikk de tre av oss som ikke kunne kjøre scooter prøve, og etter vi hadde kjørt hjem prøvde jeg også å kjøre alene en liten runde i den franske bydelen hvor vi bor. Jeg er kjempegira på å kjøre mer! Vi var ikke helt klare til å gi fra oss scooterene allerede da vi var tilbake, så da vi kom på at de hadde sagt vi måtte levere senest ni behold vi de gladelig et par timer til. På kvelden var det tid for fest på hustaket til Majson Raja, et av studenthusene, så da kjørte vi like gjerne scooter med sminke og festklær, leverte de fra oss 500 meter fra Majson Raja og brukte hele kvelden på å snakke om hvor gøy det var å kjøre scooter.

 

For ei uke siden var det tid for å hilse på våren. Her i India feirer de Holi for å velkomme våren; man kaster fargestøv på hverandre for skapelse og fornyelse og fargene skal, i følge wikipedia, symbolisere at det skal bli et friskt år med et mangfold av fargerike planter. Det feires hovedsaklig i Nord-India, men det var også noen eventer hvor det ble feiret Holi i Pondicherry også. Vi dro ut på en strand femten minutter nordover med rickshaw, alle var hvitkledde med hvite klær vi hadde kjøpt en halvtime tidligere, i handlenettet var det mange poser med fargepulver og ei flaske vann. Det første som traff oss da vi kom var en gjeng indere, hvor kanskje ti av de angrep hver og en av oss med rødmaling som de hadde i hendene som de gnidde i ansiktet på oss, for så å klemme oss og si "Happy Holi!!". Ikke en flekk av klærna eller huden skulle være hvitt, alt skulle bli dekket i farger. Ettersom vi var på ei strand badet alle i havet med klærne på, før vi kom opp og ble angrepet enda mer.

Sånn så vi ut da vi kom hjem..

På lørdag sa ryktene at det var Sensation White rett ved der vi bodde. Vi tok det hele med en klype lol, som Åste så fint kalte det, tok på oss hvite klær (for andre gang den uka) og etter et lite vorspiel på hustaket vårt gikk vi bort til lokalet hvor festen skulle være. Ble overrasket av en skyhøy pris i inngangen, men lot det gå og hadde den morsomste utekvelden jeg har hatt på lenge, noe jeg tror hele husgjengen kan si seg enige i. Det var dansegulv, over hundre folk, gøy musikk fra DJene og det hele toppet seg da de spilte "Snakke litt" med Admiral P (uten at noen av oss nordmenn ba om det). Hvem vet, kanskje Admiral P er poppis i India, vet ikke om det er mest trist eller morsomt. Nå er det hardkjør på gruppeoppgave i ei uke til før vi har noen fridager før vi reiser herfra.

White sensation illustrert med mobilbilde

Langhelg: det kunne ikke vært bedre

I løpet av det ti uker lange oppholdet i India får vi en langhelg, og nå er både den og halvveis-i-India-dagen passert. Vi var sju jenter som ikke hadde så store ambisjoner annet enn å komme seg litt bort og se noe annet en Pondicherry. Noen dager før helga bestilte vi enveisbilletter til Kochi i Kerala med nattbussen natt til fredag. Da avreisen nærmet seg tipset Laurie, manageren for Kulturstudier i India, oss om et homestay i byen vi skulle til. Jeg ringte og bestilte, torsdag kveld var vi på plass i den flotteste og diggeste bussen jeg noen gang har sett og fredag morgen ble vi hentet på bussen.

Under en pause i bussturen møtte Anette på såkalte "tørre toaletter" som er ulovlige i India. Her er dealen at "toalettet" er et tomt rom, hvor du gjør fra deg på gulvet og de laveststående av Dalittene (den laveste kasten av alle) vasker opp etter deg. Disse toalettene er kun til for at de skal gjøre den verste drittjobben noen kan tenke seg. Verden vi lever i!



Fremme i Kochi fredags morgen sovna noen i rickshawen, mens andre klarte å holde seg til vi kom "hjem" til Doyal og Sophia på Jojie's homestay. Da vi skulle utforske området merket vi fort kjønnsdelingen, kvinnekø og mannekø, alle sneik foran oss og det hele, men å betale 2,50 norske kroner for en tjue minutters fergetur er vel helt greit. Det var tross alt kvinnedagen, skulle bare mangle med litt kjønnssegregering.

Det var shopping og takeaway indisk mat, samt planlegging av resten av helga. For en utrolig deilig og befriende følelser å komme til et helt nytt, ukjent sted uten noen planer - sju jenter som alle var på samme plan. På lørdag endte vi opp med å dra på en dagstur med båt i "the Backwaters", og det var helt nydelig. Vi så menn som badet i vannet og fanget fisk med bare hendene, vi besøkte en øy hvor vi fikk se det lokale arbeidsmarkedet med kokosnøttkakking og fisking og hele dagen var utrolig deilig.

På lørdag var det i tillegg Alethes 20års dag, så hun fikk spesialbehandling fra guiden. Bursdagsblomst!

På kvelden var det bursdagsfeiring med pannekaker og milkshake til middag.

Søndags morgen heiv vi oss på en lokalbuss fra Kochi til Alleppey, betalte 5 kroner, sa "fuck you" til segregeringa og satte oss bakerst i bussen sammen med mennene. Smaken av India er ekstra sterk på lokalbussen, plutselig hoppet bussen og vi var vektløse i noen makrosekunder, før alle snudde seg, så på hverandre og lo godt. Fremme i Alleppey, byen for husbåter, møtte vi en venn av Doyal (eieren av homestayet i Kochi). Vi fant ved hjelp fra Sudesh en kjempeflott husbåt til en bra pris, helt privat med to sjåfører og to kokker, ellers kun oss. Vi gikk rundt i ekstase hele turen, så nydelig var det. Vi var i himmelen. Rundt oss var det grønt og helt stille, palmene skøyt opp i himmelen, og det hele føltes så avslappende og rett.

Vi fant en kiosk midt i ingenting, Anette og Stine var fornøyde (legg merke til båten vår til venstre)

Sommermusikken strømmet ut av Stine Maris høyttalere og vi var alle ganske enige om at vi ikke kunne hatt noen finere helg. Som jeg skreiv i dagboken min i store bokstaver: Det kunne ikke vært bedre! Vi nøyt solnedgangen fra vannkanten med ei øl for hånd, og før jeg visste ordet av det våkna jeg på nattbussen hjemme i Pondicherry.

Ei heftig uke med doble forelesninger i tillegg til gruppearbeid går allerede mot slutten, og det skal bli godt med helg, selv om helg betyr enda mer lesing (men i kombinasjon med solslikking og filmkvelder).

Månen e full i kveld: full moon walk

Kroppen er restituert etter en 14 km på asfalt på mandag. Det har den kanskje vært en stund alt, men det tok virkelig noen dager å komme seg på normalt nivå igjen. Det var ikke uten grunn at vi ruslet rundt et fjell midt i India, nærmere bestemt Tiruvannamalai, et pilegrimsmål hvor inderne går rundt et fjell hver fullmåne for å tilbe Shiva. Vi fikk beskjed om at store folkemasser ville skape kaos i det vi kom frem, og Sudha (foreleseren vår) kunne fortelle at store folkemasser i India betyr titusener. Sammen med omtrent hele Haugesunds innbyggertall gikk vi, og det var dermed ikke så vanskelig å gå feil.

De hellige kyrne var selvsagt også med på turen, kan tenke meg de elsker fullmånen da de får så sykt mye kos fra alle som går forbi (de er jo hellige, sant). Noe jeg har reagert på her i India er at samtidig som kyrne er hellige og ikke skal drepes, er det helt ok at de lever av å spise søppel fra gaten. Jeg har sett mange kyr som ser direkte syke ut, og jeg synes det hele virker litt hyklerisk. Jeg har også hørt at de i Tamil Nadu (delstaten vi bor i) ikke følger reglene når det kommer til hvordan kyrne skal behandles, noe som virker interessant. Noterer meg bak øret at jeg må finne ut mer om dette.

Meningen er at man skal gå barføtt alle de 14 kilometrene rundt fjellet, men vi hvitinger var nok ikke like sporty. Selv med joggesko måtte jeg konsentrere meg for å sette en fot foran en annen de siste kilometrene. Vi hadde også fått beskjed om at det kun fantes ett do på hele runden, og det var ganske tidlig i løypa, så vi ville bli fint nødt til å gjøre det på gamlemåten og gjøre fra oss bak en busk langs veikanten (heldigvis ble det aldri et problem).Vi stoppet ofte og kjøpte masala te og vann på turen, og de første ti kilometrene ble vi stadig overrasket for hver kilometer som gikk. De siste tre-fire kilometrene kjentes like lange som hele resten av turen, og det var himmelsk å slå seg ned i bussen og vende snuten mot Pondicherry da klokken nærmet seg midnatt.

 

Lars og jeg syntes at høydeforskjellene kom oss til gode, da vi kunne se kjempelangt fremover over hodene på alle de indiske shaivittene (de som tilber Shiva)



Det var en opplevelse uten like, og absolutt ikke så slitsomt som forventa. Over alt langs veien var det sjapper med vann, te, is, souvenirer, bilder, musikk og det hele, og 50 prosent av tiden var det en stemme som sang "oooooom ama shivaaa" på en litt småskummel måte. Noen ganger følte vi at vi var med i en zombiefilm der alle gikk slavisk fremover i samme retning med denne lyden i bakgrunnen. Sov utrolig godt da vi kom hjem, våkna opp stiv som en pinne (er blitt bestemor i kroppen).

Gud i solnedgangen

I dag har vi vært på søndagstur med familien til to ulike landområder som Papa Raj eier (det er nemlig ikke noen fattig familie som huser oss i Raj Maison). Vi dro først ut til et sted hvor de har en stor peanøttåker (som de tjener masse penger på) og en liten ruin av et hus som er blitt ødelagt av en syklon. De hadde også ei ku og en kalv, samt et basseng som virket mer som vanningsbasseng til åkeren enn badebasseng, men det fungerte nå godt til begge deler. Vi begynte dagen med indisk frokost i kjent Mama Rani-stil før vi ble bedt om å hoppe i bassenget. Smurte meg iherdig med solfaktor 50 og fikk kaffe i bassenget, solte oss og bada om hverandre i noen timer samtidig som jeg også fikk lest en artikkel til forelesningen i morgen.

Da det var tid for å dra videre kjørte vi et stykke mot byen igjen, hvor sjåføren pekte på et gigantisk område av palmer som han fortalte er Papa Raj sitt. Vi humpa på en bitteliten sti og prøvde å svinge unna palmetrærne, og hver gang jeg tenkte at "nå har vi kommet til endes og må gå resten" fortsatte han likevel. Rareste kjøreturen jeg noen gang hat vært med på. Familien hadde egentlig store planer om å bygge ut gjestehus eller resorts på området, men så traff en helftig syklon området for litt over et år siden og skapte store ødeleggelser på området. I tillegg er Papa Raj syk, så området brukes kun av familien.

Familien var også her da tsunamien traff i 2004, men den skapte få ødeleggelser da det "eneste" som skjedde her var at vannet steg omtrent fem meter.

Her solte vi oss enda litt mer, noen leste på studier og noen leste skjønnlitterært, hørte på musikk, spiste lunsj/middag, og jeg tenkte på at dette må nok være den herligste dagen så langt i India.

Vi drakk øl og tok hundre bilder av solnedgangen..

...før vi la fra oss kameraene for å nyte magien med egne øyne.

"Om det finnes noen gud er han i denne solnedgangen, og i alle solnedganger."

Spirituell og tradisjonell uke

Jeg har aldri opplevd tid fly så fort som den gjør nå. Jeg har knapt fått tid til å tenke over at jeg er i India, først på bussen hjem fra Auroville på fredag slo det meg. Indiske toner strømmet ut fra høytaleranlegget og det føltes som jeg var med i en indisk bollywoodfilm. Jeg kjente at India gjør noe med meg som person, det treffer meg på en spesiell måte, som jeg ikke har følt i andre land. Jeg kan ikke love at jeg kommer hjem til avtalt dato i midten av april.

Har stått opp så tidlig flere dager den siste uka at jeg nesten tror jeg har blitt omvendt til a-menneske. Både tirsdag og fredag var jeg oppe til yoga klokken seks om morgenen på hustaket vårt (de som kjenner meg burde være veldig imponert!!), onsdag var vi oppe klokken syv for å ta på oss sariene våre og fredag var vi i tillegg til yoga på dagstur til Auroville. Auroville er en by noen kilometer utenfor Pondicherry dedikert til mennesklig samhold. Byen beskrives som følger: "Auroville wants to be a universal town where men and women of all countries are able to live in peace and progressive harmony above all creeds, all politics and all nationalities. The purpose of Auroville is to realise human unity". Auroville tilhører ingen, og dermed hele menneskeheten, noe som også er stadfestet i indisk lov. For å bo i denne byen må man være en "willing servitor of the Divine Consciousness", den guddommelige bevissthet, og det er folk fra hele verden som bor der (45 nasjonaliteter). Byen ble grunnlagt av "the Mother" som et eksperiment, hvor de prøver å oppnå "human unity" og en bærekraftig levemåte for mennesker. Konseptet virker for meg veldig spennende og kult, og jeg er veldig interessert i å lære mer om stedet og filosofien til Sri Aurobindo (som byen er bygget på). Vi fikk en omvisning på deler av området, fikk se Matrimandir (en svær "ball" dekket i gull) som er det spirituelle sentrum i byen hvor man kan dra for å meditere og søke den guddommelige bevissthet.

Vi fikk desverre ikke gå inn og se på innsiden av Matrimandir, da det er et veldig hellig sted for de som bor her. Det er dog mulig å booke en tid og dato om man vil se den fra innsiden.

Videre besøkte vi en gigantisk økologisk gård, hvor de hadde veldig masse spennende. Mathilde var spesielt høyt oppe i himmelen.

Mathilde var gira på sjokolademynte

Dette er ikke det eneste sensasjonelle/spennende som har skjedd den siste uka, på onsdag hadde vi India-day på studiesenteret hvor omtrent alle jentene hadde på seg sarier, mens guttene hadde tradisjonelle indiske herreplagg på. Vi 18 jentene på huset sto opp før sju for å få hjelp av mamarani til å ta på oss dette 6 meter lange stoffet, og da vi kom til frokost på studiesenteret ble vi passe beglodd, etter som de andre ikke har en mamarani og dermed ikke hadde tatt på sariene enda.

Etter forelesning fikk alle på sariene, og da var det tid for fotoshoots og masse svetting. Selv om sarien er Indias nasjonaldrakt (verdens eldste nasjonaldrakt som fremdeles er i bruk), bruker de indiske kvinnene sari hver dag. De vasker huset i sari, lager mat i sari, slapper av i sari, handler i sari. For min del gikk jeg konstant rundt i frykt for å tråkke på sarien og rive den av meg eller å ødelegge den. Den er kun stappa ned i et skjørt man har under, og det skal ikke så mye til for at den løsner (noe min gjorde, så måtte få hjelp til å fikse den). Fikk ellers vondt i kjeven av så mye smiling og posering, og ble i tillegg solbrent på ryggen, men det var en kjempeflott dag.

Seminarlederne på studiene her i Pondi; Meral og Steffi (ikke så kjempeheldig på dette bildet) til venstre er seminarlederne mine på fred og konflikt, mens Marie og Inga til høyre er seminarledere for religion og antropologiklassen.

Etter fotoshoots og gruppebilde var det tid for lunsj, og det var ikke den vanlige lunsjen vi har - dette var mer et tradisjonelt indisk festmåltid. Alle satt på matter med et bananblad foran oss hvor vi ble servert med mye rart. Etter hvert som man spiste kom de rundt og fylte på med enda mer. Det mest kontroversielle var likevel mangelen på bestikk, for første gang ble jeg nødt til å stappe fingrene i maten for å spise. Ikke at det i utgangspunktet var veldig problematisk - det som er vanskelig er alle reglene man må huske på! Man skal kun spise med høyre hånd, maten skal opp til munnen (ikke munnen til maten), fingrene skal ikke inn i munnen (man skal på en måte dytte maten inn i munnen med tommelen). I tillegg til alle reglene satt vi litt ubehagelig og hadde på finstasen, ikke det enkleste jeg har vært med på, men sykt artig (og godt!).

I dag har jeg bodd på internettkaféer og lest på studier, en type dag jeg ser det blir mange av fremover.