Det siste vietnameventyret

Nå har jeg vært hjemme i ei uke, og Vietnam føles veldig fjernt allerede. Etter Kambodsja dro jeg som nevnt tilbake til Vietnam, og et par dager rømte jeg sørover til Mekong Delta. Et siste store Vietnameventyr. Jeg dro på en fiksa tur, så alt jeg trengte å gjøre var å bestemme hvor lang tur jeg ville på (en, to eller tre dager) og betale, så var det noen andre som fiksa resten for meg. Vi busset litt før vi hoppet over på en båt som kjørte oss rundt mellom noen øyer i den gigantiske elva. På Unicorn Island spiste vi vietnamesisk frukt, hørte på lokal musikk og besøkte en kokosnøttkaramellfabrikk hvor de gjorde alt fra å ta ut innholdet i kokosnøtten, smelte det i en svær balje, legge det i former, dele opp og pakke dem så de var klare for kjøp. Det var desverre ingen enhjørninger å se...

Vi fikk sitte i sånne små vietnamesiske robåter (kanostil i tre) som tok oss videre til et sted hvor vi fikk smake en supergod rein honningte og kikke på biene.

Høydepunktet på turen var da jeg bodde hjemme hos en vietnamesisk familie på homestay. Man kunne velge mellom hotell og homestay, og da jeg fikk anbefalt homestay gikk jeg for det. Selv om vi var mange på turen, var det kun jeg som hadde valgt dette alternativet, noe som var like greit. Bussen slapp meg av midt på hovedveien mot byen de andre skulle bo i, og en fyr med en motorsykkel sto klar til å frakte meg videre. Jeg satt bakpå motorsykkelen med intet annet en fjellräven på ryggen, og ante ikke hva som ventet meg. Det ser ut som vi kjører dypere og dypere inn i det mørke ingenting, men jeg er uredd og følelsen av vinden som stryker mot huden er så god. Til slutt, etter mye siksakking på små stier, kom vi frem til huset hvor barn og voksne velkommet meg. Leker for det meste med guttene på 8-12 år som har lekepistoler og dreper meg et titalls ganger. De går på en engelskskole hvor de har alle fagene på engelsk, så det er for det meste de jeg kan kommunisere med. Jeg fikk sykt masse mat til middag og klarte knapt spise en tredjedel av det. Fikk også et helt rispapir som snacks, det smaker plastik, men høflig som jeg er tygger jeg på denne plastliknende saken. Damene slo seg ned etter hvert, de kan ikke et dugg engelsk, og jeg er på utstilling. Vet ikke om de diskuterte hvem de skulle gifte meg bort til eller at jeg så rar ut, hvem vet. Ingen vet hvor Norge er. Klokken ni var alt stille, så jeg gjorde som vietnameserne og krøyp til sengs. Neste dag vekket propagandaradioen meg klokken halv seks, og det fjerne vietnamesiske livet i skogen er faktisk veldig flott, det er givende å kunne få et lite innblikk i hverdagen deres.

Dagen etter var det opp med solen og hanene, barna syklet til skolen og etter en frokost setter jeg meg selvsikkert bakpå motorsykkelen igjen. Det føltes som verdens mest naturlige ting, superfort i den voldsomme trafikken over den svære broen inn til Cantho by. "Dette er livet," tenkte jeg. Jeg møtte resten av gruppen på en båt som tok oss ut til et flytende marked. Kjøper en hel, fersk ananas fra en båt som kommer forbi. Tre kroner koster den, spiser den som en gigantisk is.

Vi besøkte også en familiedrevet risnudlefabrikk som sikkert tjente like mye på turismen som på nudlene..

Nå er jeg hjemme og nyter roen/fryser i hjel, og jeg er i gang med forberedelsene til jeg reiser til India, hvor jeg skal studere fred- og konfliktsstudier i ti uker. For noen dager siden bestilte jeg til og med flybillett, så den 31. januar fyker jeg tilbake til Asia igjen. God jul, enn så lenge!